Roalds World Tour 2

rwwt.blogg.no

(Roalds Wannabe World Tour)

Billig versjon av boka er nå ute: Trykk her...
Pris: 24,99$
Format : 6" x 9"
Sider: 456
Ingen bilder eller farger

Gratis fraktkode: 7zd4tTCNmM (fram til 30.april)

Nettsiden www.roaldlarssen.com vil komme opp i løpet av helga, eller tidlig neste uke.

God helg (til de heldige..)!

Da har endelig tiden kommet, boka er ute:

Boka bestilles fra engelsk nettside, men det er ingen grunn til panikk. Det ble en veldig frisk pris (men husk det er ikke moms på bøker fra utlandet, så noe positivt er å spore (og at kvalitet koster, høhø)), mye friskere enn jeg trudde i utgangspunktet ettersom jeg regnet med dollarkurs. Men dette er på grunn av boka inneholder over 500 bilder, alle vet jo at reiseskildringer uten bilder er like spennende som filmer uten lyd. Det er veldig enkelt å bestille boka fra nettsiden, men jeg kan bestille for deg: hvis antallet stiger over 25 blir det rabatt, men hvis jeg må sende boka i posten til deg (for folk utenfor Oppland, Akershus og Oslo) ryker denne fort.
Trykk her for å komme til boka..

For å se hvordan boka er, har kapitlene 4: "Maks sirkus" & 9: "Høytidelige stunder" blitt gjort tilgjengelig:
KAP 4: Trykk her...
KAP 9: Og/eller trykk her...
Dokumentene er pdf filer (åpnes med Acrobat Reader som så å si alle har): trykk på ”download now”, vent på nedtellingen er over og velg "download file now".

Jeg vurderer også å lansere boka uten farger og bilder, da blir prisen fort 1/3, men selve boka blir veldig miserabel. Herved takker jeg for at du har vært innom denne bloggen, som flyttes over til www.roaldlarssen.com. Den nye siden vil imidlertid ikke stå oppe før om 3-4 uker ettersom jeg reiser til Libanon og Syria neste uke. Et evighetsprosjekt er over, jeg føler meg nå 100 kg lettere og for å slippe å skrive noe mer her så referer jeg til forordet i boka.

Cheers
Roald

Alltid idet jeg skal forlate et land med fly har jeg av en uviss grunn en rekke gjøremål på morgenkvisten som går til helvete av den ene eller andre grunnen. Dagen i dag er intet unntak, dog blir den nokså sabotert av Facebooks lettere vrien funksjon for opplasting av skrytebilder. Jeg må tidlig kaste inn håndkledet og innen uret har passert ti legger jeg på sprang til bussterminalen for å bli busset til flyplassen. I ekte latinamerikansk standard er det noe overraskende kaotisk her med mange bussavganger og sikkerhetskontroller, hvor enhver kollektivpassasjer forsøker å presse seg fram i køen.

Det er en rekke myter vedrørende å reise til Cuba. En av de mest seiglivede er at man ikke kan dra til USA på en stund hvis man besøker landet. Dette er vås som jeg til og med har fått bekreftet fra Den amerikanske ambassaden. Og hvordan skal de forresten kontrollere det etter-som passet ikke blir stemplet? Det verste man kan risikere hvis man har spor etter “bandittstater” i passet er noen ekstra spørsmål, noe jeg begynner å bli litt vant med. Neste myte er visum. Ja, man trenger dette, men det er fint lite stress. Dette kjøper jeg på flyplassen for 100 pesos, et såkalt turistkort.

Igjen er det ingen emigrasjonskontroll på flyplassen, det ser ut til at de nærmest gir f i dette i Mellom-Amerika ettersom de eneste som sjekker passet mitt er skrankerottene ved innsjekkingen. Et lite siste festmåltid på Burger King følger, det blir nok lite av den slags fråtsing på meg for en stund. Men dette er et merkverdig utspill ettersom jeg ikke kan huske sist jeg var på en sånn junkfood sjappe. Nok surring, flyplassen i Cancun er nokså oversiktlig og med sjapper av den sorten man trenger. Selv barberblad, som visstnok var en av hoved-ingrediensene under terroren 11. september, får du kjøpt her etter sikkerhetskontrollen. Inne på terminalen kjøres selvfølgelig airconditionanlegget på fullt, det blir fort en smule kjølig med shorts.

En flytur med Mexicana og flytypen 717 er å anbefale. Musikk spilles mens jeg går inn i flyet og fortsetter noe overraskende mens flyet takser bortover. Idet jeg setter meg ned i setet starter slumringen. Jeg har aldri sovet bedre, før flyet tar av er jeg i drømmeland og idet vi går inn for landing våkner jeg. Skuffende må jeg innse at jeg har gått glipp av gratis peanøtter og juice. Forhåpentligvis har jeg ikke gått glipp av noen dokumentutdelinger. En myk landing, kanskje litt overdrevet, og jeg setter mine føtter i et land jeg aldri trodde jeg ville få mulighet til å besøke, Cuba. Her hilser russiske fly fra Cubana, landets nasjonale flyselskap, meg velkommen og jeg må innse at jeg angrer litt på at jeg ikke testet ut en av dem fra Mexico, dog er bagasje rot og overvektsirkus selskapets varemerke. Men vekk fra drømmeland og til virkeligheten, for et styr det blir for å få lov til å puste inn cubansk luft. Først er det immigrasjonskontroll. Her trekker jeg vinnerloddet med et ekstra avhør. Spørsmål som: hvor jeg har vært før Mexico tar lang tid å forklare når de vil ha alle detaljer, hva jeg gjør hjemme (noe som er en liten vise i seg selv) og hva jeg skal gjøre her, går glatt, men jeg må tilbake bakerst i køen. Ved passleveranse og visum går det imidlertid fort unna, etterfulgt av en twist jeg aldri har vært borti: så fort passkontroll er unnagjort er det tid for ransakelse av meg og håndbagasje. Først kjøres håndbagasje gjennom røntgenmaskinen før jeg kan gå gjennom metalldetektoren. Selv om det ikke piper er dette selvfølgelig ikke nok, så en ekstra kontroll må til og en kroppsvisitering av det ymse slaget følger. Så er det helseerklæring som må utfylles. Det ser ut som de fortsatt frykter svineinfluensaen her, men jeg hadde da trodd nyheten om virusets mystiske forsvinning hadde ankommet selv i dette isolerte landet. Endelig kan jeg hente bagasjen, som faktisk allerede snurrer rundt på båndet. Cubanere har et omdømme om å være slappe og trege, så overraskelsen er stor. Dessverre er overraskelsen ikke stor når det gjelder tollen. Her er det meste kaotisk og uten noen form for system. Hvor jeg skal gå er usikkert, jeg er i ferd med å gå tilsynelatende feil idet en reddende engel rydder opp. Men det blir selvfølgelig spørsmål her også. Men tro det eller ei, etter å ha lest rundt på Internett om ankomst i Cuba går det faktisk glattere enn jeg hadde forventet. Jeg har nok av utstyr i sekken som nettopp har blitt lovlig i landet, samt noe som muligens er ulovlig i liten grad, uten at det blir sterke reaksjoner. I motsetning til Kina og Tibet er det ingen konfiskering av bøker med sensitive innhold. Dermed er det klart for dagens siste mas, i form av taxi. Det er ingen andre muligheter å komme til Havanna, så en ferd i en eldgammel lada venter.

Jeg merker fort at jeg er i Cuba, det tar ikke den lange stunden før klisjeene dukker opp en etter en. Sekken presses bak i bagasjerommet som nekter å la seg lukke ordentlig. Så utdeles håndtak for at jeg kan sveive ned vinduet i en lettere varm taxi. Jeg vet på forhånd hvor mye en taxitur til byen til koste, men for å være på den sikre siden spør jeg sjåføren. Han bekrefter og skrur av taksameteret i den statseide taxien for å kunne putte pengene i egen lomme. Så mye for felles lykke i et kommunistisk land. På veien er det ikke overraskende en rekke for-skjellige biler av den sorten man kaller veteranbil hjemme. Jeg trodde det å dra til Cuba ville være som å ta en tidsmaskin, men overraskende nok er det også en god del nye biler her i form av Hyundai og Skoda. Selv amerikanske skolebusser suser omkring. Men det skal sies at et flertall er av den eldre sorten og dette merkes lett på luftforurensingen, det er ikke akkurat frisk luft som kommer gjennom vinduet. Fem minutter senere plukker taxisjåføren opp en venn på veien, ikke unaturlig på denne siden av kontinentet. Mindre naturlig er fraværet av reklame som jeg ser ingenting av, kun informasjonsskilt som minner om det ene og det andre. Med tanke på at landet er kommunistisk så er jo ikke dette akkurat den største bomben. Det høres veldig klisjéaktig ut, men det å kjøre gjennom Havanna er nesten som å ta en tidsmaskin. Jeg suser forbi Revolusjonsplassen, en imponerende plass i skikkelig kommunistisk prakt der vakter står blant enorme cubanske flagg på et skinnende rent marmorunderlag. Ikke langt unna ligger hovedkvarteret for hæren i et høyt og eldgammelt bygg som børster minnene om den kalde krigen fram. Idet vi begynner å nærme oss sentrum slår en panikktanke meg: gatene her er fullstendig kaotiske. Enkelte steder har hus rett og slett falt sammen og sperrer deler av gata. Hvordan i all verden skal jeg navigere her i noen dager?

Innsjekkingen går knirkefritt ved et av Havannas billigste hoteller. I Cuba finnes det ingen hosteller så valget står mellom billig hotell, hjemmebesøk eller dyre alt inkludert hoteller. For Havanna er et billig sentralt beliggende hotell blitt valgt. Jeg har fått rom på toppen, nærmest et penthouserom. Kanskje jeg nok en gang har blitt forvekslet med Brad Pitt? Utsikten er det i hvert fall ingenting å si imot der området ser en smule bombet ut i cubansk stil. På takene i alle blokkene omkring henger klær, varmtvannstanker står oppreist og annet skøy flyter omkring. Selv improviserte lekeplasser er å se. I horisonten ser jeg Capitolio Nacional, en av Havannas største ikoner. Jeg føler meg veldig trøtt og sliten, en liten avslapping er kanskje best? En røyklukt sivende inn fra naborommet, i Cuba er det innen røykelov, får meg på andre tanker og med en rask tikkende klokke blir det heller en liten tur ut. Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg har blitt så utrolig sliten og slapp de siste dagene, kanskje det er like greit turen går mot slutten?

Jeg entrer Havannas gater uten de helt store planene. Blant de høye bygningene som omringer meg kan jeg så vidt skimte toppen på Capitolio Nacional, og det er ditover ferden går. Nabolaget hotellet mitt er i, er ikke det vakreste, men langt mer det interessante. Det er plassert i en tro Havanna bakgård med det som følger av positive og negative opplevelser, tiden har nærmest stått stille siden femti tallet og med det følger lettere slitne tilstander i gaten hvor bygningene kunne trengt noen ekstra malingsstrøk og oppussingsprosjekter. Overalt sitter mennesker, tilsynelatende uten annen mening enn å skravle. Dører står åpne på vidt gap og ut strømmer musikk og stemmer. På toppen og langs balkonger henger klesvask. Veien er en blanding av asfalt og grus, enkelte steder er det store hull i veien. Folk smiler og er veldig velkomne, og engelsk virker å være utbredt her.

Min første tanke ved Capitolio Nacional er at Cuba er full av turister, det er turister overalt her og det er lett å se hvor avhengig Cuba har blitt av dem. Men dette tar ikke glansen vekk fra praktbygget som står foran meg fra 1920-årene. Det er nesten en sann kopi av kongressbygget i Washington, men i større versjon med lekre detaljer i følge ryktebørsen. Bygget ble påbegynt av diktator Gerardo Machado i 1926 og det tok bare noen tusen arbeidere å fullføre det etter snaue tre år. Idyllen ser ut til å blomstre med barn som spiller baseball og ungdom som holder på med sport som er en hybrid av rulleskøyter og basketball. Kanskje ikke så rart ettersom det sitter ingen diktatorer i bygget i dag, siden 1959 har ingen cubansk kongress drevet med dank her. Jeg lar meg uten tvil bli forbløffet av byggets skjønnhet der det står drapert i hvit kalkstein og granitt med den ikoniske kuppelen på toppen, og går mot døren med store forventninger. Innenfor dens dører skal bygget visstnok være enda vakrere, men det finner jeg ikke ut. Inn hit slippes ingen turister i dag, i hvert fall ikke for resten av dagen. Men dette er slettes ikke nabolagets eneste vakre bygning, omkring meg er jeg nærmest omringet av hus i den samme kategorien. Med livet som innsats krysser jeg veien og ankommer et grønntareal. Nærmere bestemt befinner jeg meg i Parque de la Fraternidad. Denne parken ble bygget i 1892 til minne om spanjolene som kom til kontinentet for flere århundre siden. Parken skiftet dog ansikt snaut tretti år senere for å markere den panamerikanske konferansen i 1927. Dette er bakgrunnen for at statuer av en rekke tidligere statsledere er utstilt, selv en amerikansk president er å finne. Midt i en øy som er omringet av tett trafikk, står en vakker fontene praktfullt formet. På toppen av den sitter en indianerkvinne på en trone med fisker speidende utover i alle fire retningene. I en hånd har hun en kurv med mat, i den andre et skjold med byens våpenskjold på. Kort fortalt er dette et godt stykke kunst fra 1800-tallet, og byens kanskje vakreste fontene. Det skal være et supermarked i nærheten i følge ryktebørsen, noe som er gode nyheter for min lommebok, men etter et kort søk gir jeg opp og støter på Havannas Chinatown. Jeg har derimot ikke dratt hele veien til Cuba for å spise vårruller og kokt kjøtt så ferden tar en helomvending.

Parque Central er nok en vakker park. Midt på plassen står en statue av José Martí (1853-95), en av Cubas største nasjonalhelter. Han ble tidlig aktiv i uavhengighetskampen som journalist i en alder av 16. Dette brakte han straks i spanjolenes søkelys og etter å ha publisert noen dikt ble han dømt til fengsel for forræderi. Han ble så sendt til Spania, for så å senere ende opp i Mexico. I hans neste fem år levde han et omflakkende liv i Mellom-Amerika, hvor han for andre gang ble innhentet av spanjolenes lange armer og ble kastet ut for “antikolonistiske tanker” i 1879. Deretter gikk ferden til New York, hvor han gjennom tretten år utgjorde en stor vekt på skålen til Cubas uavhengighetskamp gjennom pennens makt og som journalist. I 1892 stiftet han Cubas revolusjonære parti i Florida og tre år senere ankom han Cubas kyst. Han ble straks utropt som president av opprørerne, dog var han en bedre dikter enn soldat og etter en snau måned i landet ble han drept. Men som død hadde han nesten større verdi, han ble nå en av Cubas store martyrer. Rundt hans statue er det plantet tjueåtte palmer, som symboliserer hans fødselsdag 28.januar. Ikke overraskende er jeg også her omringet av gamle bygg, noen fantastisk vakre mens andre fantastisk slitne. Det som er felles for dem alle er at de er gamle. Jeg kan kjenne en sval bris fra havet, så kursen settes nedover mot havna gjennom Prado, en vakker paradegågate. Byggingen av denne gaten ble først påbegynt i 1770, men først fullført i 1830-årene. Ideen bak denne paradegågaten, som er omringet av trafikk på begge kanter med tette og grønne trær, var å lage en praktgate lik de man fant i europeiske storbyer som Paris og Barcelona. Og det er slettes ikke et dårlig forsøk der jeg går rundt på marmor i slalåm stil blant store folkemasser. Her møter jeg også en annen avslappende side ved Havanna, her danser en rekke ringrever til musikk fra et lite orkester.

Omsider ankommer jeg kyststripen ved selve innfartsåren til byen. Det første jeg får servert er et gufs fra fortiden, her stod det en gang et fryktet fengsel hvor cubanske nasjonalister, deriblant José Martí, ble torturert før de ble sendt videre til straffearbeid. Over fengslet hang det en så mørk fortid at det ble jevnet med jorden i 1939, og i dag er det bare noen få rester som står igjen. Det neste jeg legger merke til her, foruten store folkemasser som nyter livet og slapper av, er alle forsterkningene som har blitt bygget. Der jeg står har det blitt murt og kanoner viser at her var det en gang et viktig punkt for byen. Spesielt kommer dette fram ved sundet på andre siden, der ser jeg enorme festningsverk. Ikke mindre en to fort står der med all sin prakt. Det første fortet, Castillo de los Tres Santos Reyes Magnos del Moro, ble bygget etter franskmannen Jacques de Sores raidet byen på midten av 1500-tallet og stod ferdig i 1630. Med andre ord er dette nok et sted hvor spanjolene måtte bli slått over fingrene for å skjønne at ting måtte forsvares. Og forsvare byer var noe de hadde erfaring med, dens tre meter tjukke vegger stod imot mange angrep før den ble beseiret i 1762 etter å ha blitt beleiret i 44 dager av store britiske styrker, som til slutt angrep fra land. Dette tok spanjolene lærdom av og bygde fort nummer to, Fortaleza de San Carlos de la Cabaña. Dette fortet var med sin lengde på 700 meter over et område på ti hektar så avskrekkende at ingen fremmede makter turte å angripe Havanna igjen. Tilbake til plassen der jeg står og drømmer meg bort med den svale vinden, står det i dag noen rester av noe som ved første øyekast også kan se ut som et fort. Foruten kanoner som forsvar var det her en kjetting ble trukket 250 meter for å stenge havens ferdsel hver natt. En god del av lokalbefolkningen ser ut til å ha en god dag for fiske der de står på kaia og håver opp den ene krabaten fra havet etter den andre. Noen har stenger, andre fisker kun med snøre. Det er en annen ting som har overrasket meg mye her, man hører om fattige og isolerte cubanere, men her går de rundt med samme klær som hjemme og mye av den samme musikken strømmer ut fra bilene. Nok en myte ser ut til å kunne knekkes, samtidig som det er godt å vandre rundt i en by som ikke er dynget ned med reklame og andre vestlige kjennetegn. En annet berømt ikon ved Havanna er også tilstede her, Malecon. Dette er Havannas åtte kilometer lange veihavnestrekning og byr på Cuba i et nøtteskall. Det skal sies at jeg i dag ikke har tid til å erobre hele strekningen, men noe vandring blir det og det som møter meg er ikke hverdagskost. Dette har siden veiens begynnelse vært steder hvor mennesker i alle aldrer slapper av og går hverandre i møte. Dagen i dag er intet unntak og et yrende folkeliv åpenbarer seg på stripen. Cubanere flest er veldig hyggelige og nyssgjerrige. På veien suser gamle biler forbi mens jeg står og ser forbauset på blokker som ser ut til å kunne falle sammen når som helst. De er nærmest som en krysning av sovjetblokker og Karibien. Hele tiden slår havet inn i siden og minner meg om dens enorme krefter. Samtidig skal det sies at det er ikke bare falleferdige bygninger som møter meg her, mange er også veldig vakre der de står og troner som om de aldri har gjort noe annet.

Man skulle tro at sola burde for lengst tatt en tur ned, men den holder seg oppe mye lengre enn barne-tv. Det høres nok en gang nesten klisjéaktig ut, men her sitter virkelig cubanere og nyter dagens siste stråler med rom, musikk og dans før sola går ned. Og for å få en hyggelig solnedgang så er Malecon plassen å henge. Tilsynelatende er det ikke lov å ta med sykler her, fire konstabler, som det heter på godt norsk, er fort på saken og det bryter nærmest ut håndgemeng blant fiskerne og myndighetens lange arm. Ikke akkurat skrekkslagen, men fornøyd labber jeg tilbake mot hotellet. Første inntrykket med Havanna er bra, samtidig som det er mye jeg har sett ellers i Latin-Amerika her. Det er lenge siden jeg har spist, men jeg er overhodet ikke sulten. Noe er ikke riktig med kroppen.

En ny stor dag har kommet. På planen står den store mayajuvelen Tikal. For å komme dit må jeg ta buss, en såkalt minibuss som går hver time. For engangs skyld er jeg allerede framme ved bussholdeplassen ti minutter før avgang. Dessverre holder bussjåføren Guatemala tid, det vil si han kommer når han kommer. Mens jeg blir sittende og vente støter jeg på en fyr fra El Salvador. Det er liten tvil at han er ute etter å selge noen turistsaker, noe han ikke legger skjul på, men alt fram til ankomst i Belize er booket for meg. Istedenfor blir vi sittende og prate løst om ting og tang. Det viser seg at han bodde 22 år i USA før han ble deportert til El Salvador på grunn av fyllekjøring. Der hadde han sammen med sin kone en butikk før han ga opp etter å ha blitt ukentlig presset for penger av barn på sykler, løpeguttene til en av de mange beryktede gjengene. Det var på tide å forlate utrygge El Salvador og Guatemala ble løsningen. Og en halv time forsinket dukker bussen opp.

En halvannen times kjøretur av den tørre sorten tar meg til Tikal. Prisen her er litt små stiv av en grunn, det er nærmest rasisme at utlendinger må betale 150 lokale dineros mens nasjonens sønner og døtre betaler kun 25. Det skal sies at guatemalere flest har mye dårligere råd enn turister, men det er en voldsom prisforskjell for en backpacker. Uansett blir det en billett på meg til denne helligdommen.

Forskerne regner med at området som ble byen Tikal ble bebodd omkring år 700 før Kristus. Bakgrunnen var enkel, men viktig: her bodde man på en liten ås omringet av fuktige områder med rike flintressurser. Flint var en ettertraktet vare på den måten at den ble brukt til våpen, kniver og andre gjenstander. Med store flintressurser kunne de også gjennom handel bytte til andre ressurser. Innen 200 år begynte steinbygninger å dukke opp og ytterlige 700 år senere var et kompleks av bygninger på plass. I år 250 hadde Tikal blitt en viktig by og det var rundt denne tiden kong Yax Moch Xoc etablerte kongedynastiet som kom til å prege byen til dens undergang. Med hjelp av spydteknologien greide byen å erobre naboene og ble områdets dominerende kongedømme på midten av 400-tallet. På dens høyde var befolkningstallet på kanskje 100 000 over et areal på tretti kvadratkilometer. Men i 562 kom hevnen fra en bystat ved navnet Caracol (sørvestlig Belize). Tikal ble beleiret, knust og store deler av befolkningen ble ofret. Nå fulgte mørke år under Caracols styre, og ikke før rundt år 700 kom byens renessanse i form av dynastiets konge nummer 26 i rekken gjeninnførte Tikals militærstyrke. Tikal skled igjen inn i rollen som en av mayaenes mest innflytelsesrike byer, og mektige byggverk ble reist. Dette varte helt til rundt år 900 da byen sammen med en rekke andre mayabyer forsvant inn i historiebøkene av dels ukjente grunner.

En lang vei til billettkontrollen legger allerede tidlig i kortene grunnlaget for at det blir lange strekninger å gå. Og visst faen, idet kontrollen er unnagjort åpenbarer et kart over området for meg. Her er det et helt annet miljø enn på Copan Ruinas som møter meg, jeg befinner meg nå midt i en jungel. Mens turiststrømmen legger på sprang til sentrum bryter jeg til venstre. Etter en lang gåtur, her er det nok raskt snakk om en kilometer, hvor jeg etter hvert tror jeg har gått feil ettersom jeg ikke støter på en eneste levende sjel, ankommer jeg inskripsjonspyramiden. Denne pyramiden, eller templer som de heter på engelsk ettersom det på toppen av pyramiden stod et tempel, er unikt i seg selv ettersom dette er en av få pyramider hvor inskripsjoner fortsatt kan sees i Tikal, og dekker store rom i Tikals historie. Selve pyramiden er fra 766, og er et imponerende verk. Men naturen har gjort sitt og deler av bygningen er rett og slett grønnkledd med mange merkelige planter. Uten tvil et imponerende førsteinntrykk, før ferden igjen går blant jungelens stier. Overraskende nok legger jeg merke til noen krabater i et tre, i toppen ser det ut til at noen aper sitter og kjeder seg.
Palacio de las Acanaladuras blir neste stopp etter nok en liten vandring. Det var her de litt mer geistlige personene holdt til skal man tro den lille informasjonen som er å finne her. Det er en lav og lang struktur som møter meg, og gjennom en trang dør kommer jeg til et slags sentralt fellesområde i midten. Overalt ser det ut til å ha stått små hus. Det ser også ut som at her stod det et slags amfiteater en gang i tiden, dog kan de få restene jeg ser her ligne på det meste der de har forvitret mens naturen har tatt over.
Selv om det er lang vei mellom severdighetene er det meget behagelig å vandre rundt her. Som sagt befinner jeg meg midt inne i en jungel hvor en laber vind avkjøler meg mens dyrelivet kan høres hvis det er ingen turister tilstede. Med jungelmiljøet følger det naturligvis med mange planter, busker og trær, noen av den mystiske sorten hvor greiner drar seg rundt stammer på trær i ekte Tarzan ånd. Enkelte planter har mystiske fasonger med diverse forskjellige farger. Så, endelig, ankommer jeg byens store severdighet: Gran Plaza, byens store torg om du vil. Her dukker nærmest den ene pyramiden etter den andre opp idet jeg runder av en sving. Skal jeg være politisk korrekt så skal jeg egentlig kalle dem pyramidetempler, ettersom enkelte pyramider hadde templer på toppen, men jeg gjør det enkelt. Foran meg står to store pyramider på tvers ovenfor hverandre, på engelsk kjent som Temple I & II på Tikals arkeologiske språk. I pyramide I, som er 47 meter høy, ble en av Tikals store konger gravlagt og på toppen ser jeg det lille som er igjen av dekorasjonen av han. Det er uten tvil et praktfullt syn, trappene til pyramiden har store mellomrom og stiger nærmest vertikalt. Dog kan man ikke bestige pyramiden etter at noen turister falt i døden her for noen år tilbake. Derimot er det mulig å bestige pyramide II, ved hjelp av trerekkverk på siden. Også her er mellomrommene og stigningen i tro maya stil, men jeg blir rikelige belønnet med en fantastisk utsikt over hele plassen og akropolisen på toppen, 38 meter over bakken. Overalt ser jeg høye pyramider og en rekke med bygninger, eller det som en gang var bygninger, i den såkalte akropolis delen av byen. Når jeg etter hvert får rotet meg ned dit er det et mektig syn som møter meg i form av uendelige mengder av vegger fra det som en gang var boliger. Her ble nyere bygninger bygd oppå eldre bygninger, noe som ga dem et solid fundament. De eldste bygningene dateres tilbake til 400 før Kristus, men hva de alle ble brukt til er usikkert. Det man derimot er sikker på er at på Tikals høyde var det mer en tolv pyramider her, palasser, ofringsplasser og boliger. Turister er det overalt her, det er nærmest umulig å få et “rent” bilde av noen ruiner, samtidig som det er med stor skam jeg ser hvordan enkelte oppfører seg på en plass som dette. Forhåpentlig er de ikke nordmenn der de uten respekt for noe som helst brauter seg gjennom ruinene. Enkelte steder har også tullinger risset inn sitt navn, forhåpentligvis ble de ikke så altfor stolte av seg selv.
Etter å ha surret bort mer enn nok av tid på dette fantastiske arkeologiske sentrum er det på tide å få med meg mer før uret blir for mye. En kurs sør tar meg til Temple V, en 58 meter høy pyramide hvis vi skal tro de tørre fakta. Også her er det stupbratte trapper laget i tre ved siden av og selvfølgelig går ferden opp til toppen, som blir nådd etter kødannelser av utslitte turisthorder. På toppen her får jeg servert en aldeles praktfull oversikt over området omkring, men i grunnen så er det bare pyramidetopper jeg ser blant den tette jungelen. Dette pyramidetemplet er også unikt på sin egen måte med runde hjørner og kun et lite rom på toppen med 4.5 meter tykke vegger. Et steinkast unna finner jeg Plaza de los Siete Templos, eller De syv pyramiders torg om du vil. Dette er et lite torg med syv små nedgrodde pyramider, som naturligvis ikke er like imponerende etter å ha lekt med de store pyramidene. Ved å følge stien videre dukker så El Mundo Perdido opp. Kort fortalt er dette en plass hvor noen rester av bygg som omringer en stor pyramide står. Denne pyramiden er kun en pyramide på arkeologi språket, her var ingen templer bygd på toppen. Det som imidlertid gjør denne plassen unik er at her står bygg fra flere perioder samlet, noe som er sjelden kost i Tikal ettersom man bygget oppå hverandre. Deretter følger en vandring blant pyramider etter pyramider mens jeg forsøker å navigere etter dem der de stikker sine respektive topper opp fra den gjengrodde jungelen.
Tiden har for alvor løpt av gårde nå så et siste tempelbesøk er på sin plass. Og det er ikke hvilken som helst pyramide, Temple IV er med sine 64 meter Tikals høyeste bygning. Denne ble reist rundt år 741. Og slik kan jeg fortsette å ramse opp pyramide etter pyramide, bygg etter bygg. Hele nasjonalparken er på 550 kvadratkilometer og med dens areal er det plass til mange tusen ruiner. Bare dens sentrum er på seksten kvadratkilometer og har mer enn fire tusen bygninger. Derfor vil jeg nødig gå mer i detaljer om de diverse bygningene, Tikal må rett og slett oppleves. Det å gå rundt her og la sansene synke inn er en fryd mens man leser de små faktasnuttene som er å finne. Stadig dukker det opp noe vilt, spesielt små merkelige krabater krabbende rundt på alle fire. Enkelte ganger er jeg usikker på hvor ferden vil ende, enkelte ganger føles det som jeg er alene i dette turistsentrumet, så stort føles området. Men det å bestige de mange pyramidene og glane utover det grønne landskapet hvor pyramidene stikker opp er ubeskrivelig.
Det er omsider på tide å sette kursen mot utgangen, dog med en liten twist. Istedenfor å sette kursen rett fram tar jeg en omvei gjennom en lengre sti. Her dukker det opp et rikt liv, såpass rikt at jeg så vidt unngår apestreker. Foruten bøller av den litt hårete sorten er det også en rekke ruiner å se her, samt vakker natur. Omveien blir lang, men uten tvil verdt det. Det er med senket hode jeg forlater dette vakre stedet.

Turen tilbake går fort. Etter å ha gått mange kilometer i stekende varme og erobret en rekke pyramider med høye trappetrinn slumrer jeg hele turen tilbake til Flores. Tilbake i byen går ferden rett til en restaurant for å finne noe å gnage på. Budsjettet blir sprengt med solnedgang utsikt. Med en biff og en pils kan en fantastisk dag fort rundes av. Men det er mer å se, Flores må også utforskes.

Flores er en vakker landsby, men det er ikke så mye spennende å se her. Selve byen, som befinner seg på en øy i innsjøen Lago de Peten Itza, byr nok på lokalisasjonen som største trekkplaster. Selve byen ble grunnlagt av mayaer og holdt helt fram til 1697 da spanjolene endelig fikk kontroll over byen. Byen hadde til da vært full av templer og pyramider, men spanjolene gjorde det de kunne best: ødelegge ting. Så i dag finner man ingen spor, det er som å være i en hvilken som helst by i Amerika med tanke på arkitektur. Men en virkelig nyvinner er å finne her, i den sentrale parken finner jeg overraskende nok en basketballbane som brukes flittig. Selvfølgelig finner jeg også en kirke her og steder for å nyte siesta. En stopp i suvenirsjappe sikrer gjenstander til mitt kommende museum og kort til de der hjemme.