27.02.10 Ranrayoq – Tranka Punku (Lares vandre dag nr 2)

Natten blir et kapitel for seg selv. Eller i dette tilfellet et lite avsnitt. Som regel sover jeg veldig bra i telt, og med en sovepose designet for -7 grader bør det ikke bys på kulde. Dette er heller ikke tilfellet, men av en merkelig grunn våkner jeg flere ganger, for så å sovne igjen. Vel, med omtrentlig ni timers søvn skal man ikke klage.

Pannekaker og brød til frokost, aldeles praktfullt! Godt med energi, ettersom dette i følge ryktene er den grusomme dagen. Og i motbakker sparkes ferden i gang. Underveis gies det bort historier fra inkaenes rike historie og kunnskap. Forskjellen mellom lama og alpakka, dens historie og religion. Og hvorfor er det så mange hvite lamaer i forhold til sorte? De sorte ble ofret for å blidgjøre det overnaturlige. I disse traktene flyktet folk flyktet til fjellene for å unngå kristning, ikke et ukjent emne i norsk historie: bli kristen, eller bli drept. Interessant stoff mens man forsøker å holde varmen i den kalde luften med en twist av yr.

Tiden går fort mens man nyter det fantastiske fjellandskapet Peru har å by på. Idet vi når etappens høyeste punkt, Kauchayoc passet på 4482 moh, bryter helvete løs. Et regnvær i monsunstyrke fosser ned, og i påvente av de litt mindre raske medlemmene i gruppa blir det fort en kald affære. Men som man sier så finnes det ikke dårlig vær, men kun dårlig klær og i mitt tilfelle er dette sant. Uten noe fancy utstyr holder jeg varmen, som regel er det enkleste det beste. Men noen ganger blir det litt for enkelt, og med kun en tynn bukse blir det fort kaldt på den nedre delen av kroppen. Omsider dukker slabbedaskene opp, og vi kan starte en seremoni i sann inka ånd. Vår leder, som for øvrig bærer inkablod, leder den i form av alkohol. Alkoholen, av lokal sort, blir knipset over enhver, og dumpet til mor jord. Jepp, det er nesten som jeg stuper ned på bakken for å slikke det opp, men vi alle får en god munnfull av helligvannet. Så kan ferden fortsette, så å si kun nedover. Men som regel er det like hardt å gå ned som opp.

En ferd ned blant gjørmete forræderske stier. Overalt møter man på lamaer og gjetere. Og igjen nytes en lunsj i en lokal landsby. Morsomt er det å se hvordan globalismen og Onkel Sam operer, her får man kjøpt alt mulig av leksedrikker og pils midt ute i intet. Grønne sletter og daler, fjelltopper skjult i skyer. Andes er vakker. Og vakrere blir fjellsiden idet solen forunderlig nok titter fram. Været til nå har vært rene sorgen, men idet solen ankommer blir alt aldeles praktfullt. Dog smyger den jevnlig bak skyer, men hva gjør nå det så lenge ting begynner å tørke?

Bak oss blir de eldgamle stiene tilbakelagt, og foran oss ligger vanlig vei. Dog er det ikke snakk om asfaltert vei, men nok et gjørmehull. Her er fremkommeligheten vanskelig, firehjulstrekkere er nøkkelframkomstmiddelet og med et fravær av snut betyr dette en vei som hyppig brukes til smugling av forrykende ting. Små landsbyer etter landsbyer dukker opp, de fleste hus halvferdige (eller var det falleferdig?) ettersom dette betyr nullskatt. Hele veien følges Patacancha elva, og noen av oss ankommer leirplassen før rutetid. Denne etappen var fryktet på forhånd, men viste seg å være mye enklere enn den første etappen. Hvorfor? Første delen var en lang motbakke, men idet den var over gikk ferden for det meste nedover til kveldens leirplass som befinner seg på 3815 moh. 12 kilometer er tilbakelagt.
Ved leieren går livet sitt vante vei. Det vil si slappe av, spille kort i form av idiot og nyte god mat. Vi er omringet av et fantastisk landskap. I åsene gresser lamaer samtidig som vannet i elva strømmer forbi. Idyllen er sikret for en ny natt i telt.

Ekte lamagutter spiser lamagress...eller er det høyden som spiller meg et puss?

Det finnes ikke dårlig klær...