12.04.10 Roatan – Copan Ruinas

Allerede idet jeg er våken vet jeg at dette kommer til å bli en lang dag med en rekke etapper. Med et tungt hode innser jeg at det er på tide å forlate paradis, men det er lys i enden av tunnelen. Kursen settes i dag mot en liten landsby som er berømt for mayaruiner, rett ved grensen til Guatemala. Ingenting er booket, og jeg håper på det beste. Forhåpentligvis vil jeg en dag returnere til paradisøya Roatan.

Etappe 1: Taxi til fergeterminal
Sola har nettopp stått opp, og det har jeg også. Urets viser snirkler seg sakte, men sikkert til seks og av sted det går med taxi. Dette blir siste taxi på en stund, og godt er det ettersom det knuser budsjettet mitt. Det er så å si det samme å se som da jeg tok taxi fra flyplassen, øya er med andre ord grønn med palme sus her og der, og kupert der ferden går nedover og oppover åser mens øya knapt har våknet til live.

Etappe 2: Ferge til La Ceiba
Ute på bøljan blå det går. Nærmest vindstille miljø gir flaue bølger, som igjen betyr en rolig ferd hvor kursen går strake veien sør til fastlandet, som befinner seg rundt femti kilometer unna. Kanskje like greit etter båtturen i Sør-Afrika! Sola er framme og steiker, men båten suser av gårde såpass bra at det blir småkjølig på dekk.
Idet det er tid for ankomst i La Ceiba, er det klart for et bagasjestyr uten like. Her setter man ikke bagasjen på et rullebånd, men samler alt inne på en slags åpen disk. Kaoset som følger idet man skal peke ut bagasjen er et sirkus uten sidestykke. Store folkemasser strekker hals, peker og skriker etter sin(e) respektive bagasje. Her er det bare å skrike ut ettersom kun den sterkeste overlever og får sin bagasje, i tro latinsamerikansk ånd. La Ceiba er for øvrig Honduras tredje største by, og kjent som partyhovedstaden i landet. Jeg hadde tenkt meg minst en natt her, men må gi opp i kampen mot timeglasset. Kanskje like greit ettersom det er langt fra en vakker by, i hvert fall forteller første inntrykket meg dette.

Etappe 3: Colectivos til bussterminal
Nok litt små sirkus følger. Ferga jeg ankom fastlandet med var full og “alle” vil ha taxi. Løsningen er såkalte colectivos, med andre ord felles transport. I den grad transporten kan kalles colectivos her, i bunn og grunn er det snakk om deling av taxi. Med flere enn fire personer presset inn i en taxi, bagasjerommet er selvfølgelig på vei til å sprekke (men hva kan man ikke bruke tau til?), blir det trangt om plassen. Det byr på ekstra intriger idet jeg blir kastet inn i en full taxi hvor en susende person i vandrende ånd allerede har sete og får panikk.

Etappe 4: La Ceiba til San Pedro Sula
Endelig er billett fram til Copan Ruinas sikret ved en byens mange busstasjoner og det ser ut til at jeg kan puste lettet ut og lene meg tilbake. Det er en rekke forskjellige busseselskaper som opererer i Honduras, og Mellom-Amerika for øvrig, fra det simpleste til det mer lukseriøse. Jeg velger midt på treet, det vil si halvveis luksuriøst i den grad at jeg får eget sete, bussen har aircondition om bord og det er ikke lov til å ta med dyr ombord. En morsom nyhet her er at man kjører full sikkerhetssjekk med alt sirkuset rundt det, før man får lov til å gå om bord. Dette er nesten hakket verre enn på en flyplass, da det meste av bagasje ser ut til å bli gjennomsøkt for hånd. Jeg får ikke lov til å ta med meg den lille sekken, den er visstnok for stor så den tar ferden ned i bagasjerommet. Så da gjenstår det å se når jeg kommer fram til San Pedro Sula om den fortsatt er til stede eller om den lider samme skjebne som det meste av ting som forblir ute av synet i Latin-Amerika.
Grønt og frodig landskap med tidvis glimt av havet følger utenfor vinduet, med fjell i horisonten. Og med det runder jeg fort av med slumring, jeg sitter på bakerste rad hvor jeg fikk siste ledige sete, og kan glatt lene meg tilbake og slumre meg igjennom ferden fram til San Pedro Sula. Det var i hvert fall planen, men om bord er også en litt skravlesyk gjeng som er på en organisert tur gjennom Mellom-Amerika.

Etappe 5: San Pedro Sula til Copan Ruinas
To timer venting i San Pedo Sula er ikke akkurat givende, selv om denne byen er nest størst i Honduras. Det er her landets økonomiske sentrum befinner seg, hvor så mye som 2/3 av landets bruttonasjonalprodukt blir omsatt. Men med dette har også kriminalitet fulgt, dette er en av byene i Honduras hvor man virkelig må være obs på hva man gjør og hva slags signaler man sender. Dog blir det ikke mye sightseeing her på den korte tiden, og det er vel kanskje like greit? Det blir for det meste henging på et nærliggende kjøpesenter før dagens siste fartsetappe sparkes i gang.
Gjennom denne etappen er kroppen min mer online, jeg holder meg faktisk våken hele strekningen som byr på klatreturer opp blant åser og grønnkledde skoger. Et ekte maya landskap åpenbarer seg med et litt lettere avsvidd skogsmiljø. Små landsbyer passeres, enkelte steder bor folk kun i skur.

Etappe 6: Sjarmøretappe til hostellet
Bussterminalen, i den grad den kan kalles en bussterminal ettersom stoppet er i en bakgård til en kafeteria, er satt utenfor sentrum. Dermed er det med spenning jeg går løs på gatene i Copan, med et av Lonely Planets legendariske kart, på godt og ondt, i et forsøk på å navigere. Det viser seg fort at kartet er altfor lite detaljert, uten gatenavn og kun hovedveiene på kartet blir det langt fra en dans på roser, spesielt med tanke på all bagasje jeg bærer på. At kartet ikke har gatenavn er ikke den største krisen, det eksisterer minimalt med gatenavnskilt her. At sola er på vei ned gjør saken langt fra lysteligere. Men hjelpen er ikke langt unna, med hjelp fra en lokal helt viser han meg veien gjennom en labyrint av gater, som ser ut som bomba horehus. Framme ved hostellet, idet sola akkurat går ned, er det slappings på planen, kroppen føles aldeles skrall etter å ha vært under reisestress hele dagen.