08.01.10 Windhoek (Namibia)

For en natt dette blir. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg våkner opp i løpet av natten. Jeg sover nokså greit, men selv om jeg er våken fra kl 6 føler jeg meg nokså groggy. I løpet av turen har jeg lest 250 sider av boken ”Hvitt på hvitt” skrevet av Ken Follett, så mangelen på lettilgjengelig lesestoff begynner å bli dramatisk. En bok som forøvrig anbefales på det sterkeste.

Å ankomme fremmede byer gryntidlig er aldri den beste løsning, spesielt ikke afrikanske byer som gjerne kjennetegnes med kriminalitet. Derfor er jeg ekstra spent denne morgenen idet bussen ankommer en halvtime før rutetid. Det er duket for ekstra vent, dog er jeg ikke alene om den saken. Vi forsetter serien med ting som ikke vil gå min vei, ikke overraskende skal det skje noe krøll denne morgenen. Transporten som skal plukke meg opp fra hostellet møter nemlig ikke opp. Jeg blir ventende en time før jeg må gi opp. Forsøker å ringe hostellet, men nummeret fører ikke fram til noe konstruktivt. Det er bare å praie en taxi hvis man vil ha livet i behold, det er tidlig på morgenen og ikke de altfor stabile folkene kretser rundt åstedet.

Jeg får ikke sjekket inn på rommet før kl 10 så det er dags for mer venting. Men dette gjør ingen verdens ting, jeg må jo planlegge hva jeg skal få ut av besøket i Namibia. Til min store skrekk, noe som jeg var klar over i utgangspunktet, er det så altfor mye å se og gjøre i Namibia. Valgets kval, opprinnelig skulle jeg sette kursen vider mot Botswana, men både tiden og lommeboken spør seg om dette er forsvarlig. Og så har man kanskje verdens vakreste nasjonalpark for safari i nord, men det spørs da ikke om jeg har vært på nok safari på denne turen. Valget faller lett på en tre dagers tur til Sossusvlei området. Dette er hovedgrunnen for at jeg dro til Namibia, for å se denne fascinerende ørkenen med mine egne øyner, ørkenen som blir karakterisert verdens vakreste. Så får vi se hva som skjer senere, men det lukter en snarlig retur til Cape Town. Det er her sekken min omsider skal ankomme, og jeg har igjen et oppgjør med Jaws (hvithai) og det er her jeg omsider skal fly til Sør-Amerika ifra. Det er fortsatt en rekke interessante land å besøke i Afrika så Botswana utsettes.

Jeg er sulten, men trøtt. Spise på hostellet eller ta en liten tur ned i byen? Valget faller på det siste. Her blir fort den største utfordringen å krysse veiene. Man har lyskryss stort sett, men de fleste av disse er ute av funksjon. Med trefeltsveier og stor trafikk blir dette fort en ekstrem sport, men hva gjør man ikke for å sprite opp hverdagen litt?
Jeg blir tidlig overrasket av Windhoek. By bildet preges uten tvil av ryddighet og lyskryss. Det skulle nærmest tru at man var i en vestlig by, det er morsomt å se hvor stor forskjell det er på ulike deler av Afrika. Vakker og ryddig, to ting som lett kan beskrive Windhoek. Moderne butikker og stort utvalg. Og volden virker ikke så faretruende, selv blinde folk får gå i fred. Jeg kan ikke huske å ha sett en eneste blind afrikaner i gatene fram til nå. Ettersom jeg er nede i sentrum og fortsatt trenger noen ekstra plagg blir det også tid for shopping. Jippi, stemningen er høyt oppe i været og alt er fryd. Vel, shit happens.

Jeg får endelig summet meg og booket tre dagers turen til Sossusvlei området. Den starter allerede i morgen og jeg er fortsatt nokså groggy. Har enda ikke fått noen minutter på øyet, så resten av dagen brukes kun til en ting: sløvings og slappe av. Lade batteriene til stresset som kommer til å møte meg i Sør-Amerika. Og jaggu får jeg booket meg en billett tilbake til Cape Town, på onsdag. Alt er fryd og aldeles praktfullt, hva kan gå galt? Eller heretter så spørs det vel hva som ikke kan gå galt.

Framme i Windhoek