11.10.09 Varanasi

Jeg våkner opp i Varanasi, den hellige hinduistiske byen hvor millioner av hinduer reiser på pilgrimsferd til, for å be eller for å dø. Men det er mer historisk sus over denne byen, den er en av verdens eldste ettersom den dateres flere tusen år tilbake i tid. Det er også her den hellige elven Ganges renner gjennom, elva som selveste Shiva (en av de tre store gudene) hersker over. Det sies at dette er eneste by i verden hvor man finner glede og sorg på samme sted: man finner to offentlige krematorier ved trappene til Ganges, og en mer ærerik begravelse kan man ikke få.

Så hva er vel bedre enn å starte dagen med et soloppgang cruise ved den hellige elva Ganges? Klokka fem er det tid for action. Rickshawene taes nok en gang fram og vi suser igjennom gatene i Varanasi, som er på vei til å våkne. Og dette er litt av en by. Selv på morgenkvisten minner dette om en by som nylig har blitt bombet. Og med all mulig av vesener i gatene og søppel overalt er dette en by som får selv Kairo å blekne. Det blir en interessant sykkeltur gjennom byen. Dog frykter jeg for helsen min og er veldig bekymret for byens innbyggere.

Vi rekker å komme om bord i en jolle noen minutter før sola står opp. Ryktene skal ha det til at en soloppgang ved Ganges er bortkastet tid med tåke og forurensing som saboterende virkemidler. Vel vi kan la bildene tale imot. Og for min del er det lenge siden jeg har sett en så vakker soloppgang.
Vi forutsetter crusinga nedover elva. Overalt hopper indere nedi elva og får sin hellige vask. Flyter forbi båt, minner mest om lik. Hvor ren denne elva er, kan kun fantasien sette en stopper for: for indere er dette den reneste elva i mannsminne. Palass passeres. Overalt er det trappetrinn ned til elva, men på kun en side av elva: hopper man i elva på den andre siden kommer man til dødsriket.
Man setter kursen sørover. Et krematorium passeres. Ingenting er bedre for hinduer enn å la seg bli kremert ved den hellige elva. Dette skal gi den endelige frelse. Og som vår guide forteller, dette er eneste stedet i verden man finner offentlig åpen kremeringsplass hvor glede og sorg går sammen.

Det blir omsider tid å strekke på føttene. Vi border land like ved krematoriet og passerer området. En smule spesielt å spasere blant store mengder ved og aske.
To hunder er ute etter tidlig lunsj og jager et hjelpesløs lam. Overalt kan man se livets store utfordringer. Og jeg får øye på noe av det sykeste jeg har sett under denne turen, en ku med rabies. Eller det ser i hvert fall ut som den har rabies med all skummet hengene rundt truten.

Rickshaws tilbake til hotellet. Byen er på vei til å våkne og et lite kaos er i anmarsj. Det er også den intense heten. Selv om klokken er 8 brenner sola. Full av inntrykk og fanget i en kaotisk by, jeg går og legger meg igjen. Trøtt og jævlig, men først blir frokost konsumert.

Men jeg har ikke tid til den lange skjønnhetssøvnen. Som alltid må jeg planlegge neste steg på reisen. Flybilletter må sammenlignes, rønner må finnes. Jeg har tross alt ikke akkurat en voldsom formue å rutte med. Internett er som alltid mitt viktigste redskap.
Rwanda og Uganda er to land jeg virkelig har lyst å reise til. Men det førstnevnte landet er overraksende nok et dyrt land å reise til. Med fire dagers campingopplegg, gorilla safari og besøk på massakreplasser gies den stive prisen 3000$. Dette er i hvert fall ikke penger jeg har til rådighet å brenne bort for fire dager. Å reise dit og gamble på at man finner en billig løsning er også en mulighet, men jeg er usikker hvor lurt det er å reise til Rwanda alene uten noen form for planer. Og for å gjøre planleggingskaoset enda verre så begynner jeg å blande inn Etiopia. Legg til at jeg også underveis må skaffe meg diverse visum så har man en real heksegryte. Så hva blir konklusjonen? Vel, etter to timers surring på nettet tror jeg at jeg idet minste har funnet et sted å bo i Goa…

16:30, nytt opplegg på planen. Det er nå tid for solnedgang cruise på elva Ganges. Nok en gang benyttes rickshaws for å komme fram til Ganges. Men nå er trafikken tusen ganger verre. Men jeg blir kun sittende bakpå, sammen med Patrick, med et gedigent smil rundt munnen. Det er ikke annet å gjøre enn å le av kaoset. Jeg har aldri vært borti maken til kaos. Dette blir litt av en nytelsestur.

Solnedgangen er ikke like praktfull som sin søster, oppgangen. Det er dog litt av et syn vi etter hvert møter etter skumringen setter til. Lys tennes og settes til livs på vannet. Flyter av gårde med strømmen. Det sies at idet man legger et lys ned på Ganges elven så skal man ønske seg noe og det skal gå i oppfyllelse. Vel, jeg ønsker meg snø neste morgen i Varanasi så får vi se hvor mektige disse gudene er.

Vi blir vitne til det daglige presteritualet fra vannskorpen ved hovedområdet. Syv prester leder i vei et ritual som er preget av synkroniserte bevegelser med tilhørende musikk. Et ukjent enormt antall mennesker er samlet. Dette gjøres daglig. I starten er det hele nokså spektakulært, interessant og spennende. Men etter hvert som tiden går synker underholdningsverdien like lavt som spenningen i kirka, og det er ikke uten grunn jeg ler meg skakk i hjel hver gang det er synkronsvømming på tven.

Sykkelturen tilbake til det betryggende hotellet overgår alt. Jeg finner ikke ord på hvor kaotisk India er. Og jeg kan ikke fatte hvordan dette landet skal overleve strømmen av billige biler som dumpes på markedet mens vi snakker. Selv om de fleste i gata er myke trafikanter står vi stille. Som alltid er det kun en ting å gjøre: lene seg tilbake med et smil over munnen. Sirkus Mirano blir rene dukketeater hvis man sammenligner den med Varranasi.